Digitale verktøy i opplæringen: Hvem var det som mistet hodet?

Dette felles brevet er sendt fra Utdanningsforbundet, Skolelederforbundet, Elevorganisasjonen, Foreldreutvalget og KS til blant annet Utdanningskomiteen på Stortinget. Brevet er sendt i forbindelse med representantforslaget om lærebokløft og regulering av skjermbruk fra komitèen.

De senere årene har begrepet «hodeløs digitalisering» blitt flittig brukt i debatten om bruken av digitale verktøy i opplæringen. Utdanningsforbundet, Skolelederforbundet, Elevorganisasjonen, Foreldreutvalget og KS, ønsker en god og åpen debatt om bruken av digitale verktøy i opplæringen.. Vi ønsker at alle som er kritiske til bruken av digitale verktøy i skolen også skal anerkjenne og berømme de gode, etiske og pedagogiske valgene som tas i bruken av digitale verktøy i opplæringen. Og vi ønsker at kritiske røster som peker på problematiske forhold som oppstår med digitaliseringen, skal lyttes til slik at implementeringen av ny teknologi blir best mulig for elevene.

For det ligger en strategi bak innføringen av digitale hjelpemidler i undervisningen. I stortingsmelding 23 (2012/13) ble «Digital agenda for Norge» vedtatt i Stortinget. Strategier og retning ble staket ut, og i st mld 27 (2015/2016) «Digital agenda for Norge» ble det presentert fem prinsipper for hvordan vi skulle arbeide med digitalisering. Det ble lagt en digitaliseringsstrategi for grunnskolen for perioden 2017 – 2021, og i 2023 fikk vi «Strategi for digital kompetanse og infrastruktur i skole og barnehage for perioden 2023 -2030».

Dersom en tar innover seg at våre nasjonale politikere både har gitt overordnet retning for samfunnet, strategi og retning for skoler og barnehager, blir spørsmålet hvor det har vært «hodeløst»? Meldingen fra 2015/16 legger vekt på kompetanse, men kompetanse er ikke nok! Strategier må følges opp med ressurser. Vi burde særlig lagt vekt på kompetanse for de som skulle vedta og bidra til implementering av nye digitale ressurser. Det var mange kommuner som faktisk fulgte den nasjonale strategien i sin digitalisering av grunnskolen og videregående skole. De har i dag et fortrinn i motsetning til de som «kjøpte inn» og «delte ut», fordi de ikke har hatt tilstrekkelig finansiering eller kompetanse for en god implementering.

Det er mye i oppveksten til dagens barn og unge som kan trekkes frem som en «forklaring» på synkende PISA-resultater, eller til andre uheldige trender. Vi vet for eksempel at bare en tredjedel av foreldre leser for barna sine. Klassestørrelser, sammensetning av elevgrupper, skjerm og enheter hjemme, sosiale medier, stillesittende fritid, mindre lek og endret søvnmønster kan også innvirke på barnas leselyst og læring. Vi må ikke falle for fristelsen til å tro at skjermbruken i skolen kan forklare alt som ikke går rett vei.

Skole og barnehage må være trygge arenaer for ungene våre, også digitalt.  Og vi må sørge for tett dialog mellom skole, foreldre og myndigheter i valg og vurderinger for når og hva slags teknologi vi skal ta i bruk. Vi vil at barnehagen og skolen åpner dører mot verden og fremtiden, og at de ikke skal virke konserverende. Vi vil også at debatten om digitalisering skal tuftes på pedagogiske vurderinger om fagets egenart og barn og unges utvikling og læring.

Både lovverk og forskning understøtter at skolen må gi elevene muligheter til å forstå og bruke teknologien, samt utvikle kritiske evner. Derfor kan ikke debatten bare handle om tekniske begrensninger, tekniske løsninger og tekniske ferdigheter. I stedet må vi som skole og foreldre jobbe mer med våre barns holdninger og bidra til å gi dem god digital dømmekraft.

Kunnskapsministeren har den siste tiden minnet oss på å vise lærere og andre ansatte i skole og barnehage tillit. Det er lurt å heie på profesjonens gode, faglige valg, samtidig som det alltid må være rom for kritiske røster.

Vi trenger en nasjonal satsning på kompetanse og kvalitet i hele sektoren. Vi trenger også et merbalansert ordskifte om digitaliseringen i skolen. Vi skal ikke være naive, men skal heller ikke  iverksette tiltak som gjør skolen passiv eller reaktiv i møte med den digitale utviklingen. Vi må sikre variasjon i opplæringen. Barnehagens og skolens mandat gir et krystallklart oppdrag i å utvikle elevers digitale kompetanse – det må vi ivareta. Vi utdanner for fremtiden!

Skolelederforbundet: Mona Søbyskogen, 2.nestleder
Elevorganisasjonen: Madelen Kloster, påtroppende leder
Utdanningsforbundet: Thom Jambak, 2. nestleder
FUG: Ståle Kalkvik, utvalgsleder
KS: Kristin Weidermann Wieland, områdedirektør for forskning, innovasjon og digitalisering