Høringssvar om gjennomføring av varslingsdirektivet i norsk rett

1. Innledning

Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementet høringsbrev av 17. juni 2022 hvor en utredning fra Advokatfirmaet Lund & Co om gjennomføring av direktiv (EU) 2019/1937 (varslingsdirektivet) i norsk rett sendes på høring. Høringsfristen er satt til 16. september 2022.

KS støtter at utredningen foreslår direktivnære gjennomføringsbestemmelser, og at forslaget i all hovedsak innebærer en minimumsgjennomføring av direktivets krav. Arbeidsmiljølovens varslingsordning, som gjelder for kommunale, fylkeskommunale og private arbeidsgivere gir en rett til å varsle om mulige kritikkverdige forhold. Aktivitetsplikten i varslingssaker innebærer ofte en administrativ byrde, fordi det ofte må engasjeres juridisk eller annen fagkompetanse. Det er et uttalt ønske at varslereffektiviteten økes, men det er vanskelig å identifisere en samfunnsgevinst, fordi den største andelen av saker gjelder arbeidsmiljøproblemer og misnøye med en ledelse. For KS er det derfor viktig at en gjennomføring av varslingsdirektivet i norsk rett medfører minst mulig merarbeid og byråkrati for arbeidsgiverne.

Varslingsdirektivets formål er å styrke EØS-retten. Det avviker fra arbeidsmiljøloven i stor grad på flere punkter. KS er derfor enig i forslaget i utredningen om at varslingsdirektivet gjennomføres i en egen EØS- varslerlov, og ikke blir en del arbeidsmiljøloven. KS vil ikke utelukke at det kan være hensiktsmessig med en egen varslerlov for alle typer varslinger, men i så fall er ikke utredningen fra advokatfirmaet Lund tilstrekkelig. En grundigere utredning må foretas dersom alle typer varsling skal reguleres i en lov.

I høringsbrevet bes det særlig om høringsinstansenes syn på om det bør utpekes én sentral ekstern varslingskanal, eller om de enkelte sektormyndighetene bør ha egne varslingskanaler. Dette vil vi kommentere i neste punkt. I tillegg har vi noen kommentarer til utredningen og enkelte av forslagene der.

I den grad det er mulig bør en EØS-varslerlov legge opp til at varsling i størst mulig grad blir håndtert internt.

2. Varslingskanaler

Ved ekstern varsling gir det sannsynligvis mest kompetent behandling av varselet om den sektormyndighet som kjenner rettsfeltet best får varselet til behandling. En slik løsning benytter eksisterende ressurser, og fremstår dermed som mest kostnadseffektivt.

Under punkt 9.2.1 i utredningen anføres det at det vil gjøre det krevende for en varsler å finne ut hvilken myndighet som er korrekt mottaker av varselet, dersom myndigheter på sektornivå utpekes som kompetente til å motta eksterne varsler. Dette argumentet antar vi gjennomgående har liten tyngde.

Dersom en person har nok kjennskap til en virksomhet, til å fremme et varsel om mulige brudd på EØS-lovgivningen, er det grunn til å anta at varsleren også er kjent med hvilken sektormyndighet som det er relevant å fremme varselet for.

En annen mulig løsning er at Datatilsynet får et overordnet ansvar for å motta alle varsler etter EØS- varslingsloven, samt å videresende varselet til relevant sektormyndighet. Datatilsynet er det organet som har best kompetanse på personvern. Det er etter KS oppfatning viktig at personvernhensyn blir godt ivaretatt ved mottak av varsel.

Det fremstår for KS som den beste løsning at sektormyndigheten står for oppfølgningen av innkomne varsler, både når det gjelder eventuelle materielle vurderinger av varslene, i saksbehandlingen og oppfølgning av den som har varslet. For det tilfellet at det ikke eksisterer noen relevant sektormyndighet som kan håndtere det aktuelle varselet, fremstår det som hensiktsmessig at en sentral varslingskanal (Datatilsynet) håndterer varselet som nevnt.

3. Varsling om overtredelser på området offentlige anskaffelser

Vi viser til punkt 6.1.1 i utredningen. Det fremgår der at varslingsdirektivets anvendelsesområde gjelder offentlige anskaffelser. Per i dag finnes det ikke noe tilsynsorgan på området for offentlige anskaffelser, noe KS heller ikke ønsker. Dette fordi terskelen for å bringe påståtte brudd på lov om offentlige anskaffelser inn for KOFA er lav. Klageadgangen til KOFA antar vi stor grad ivaretar de samme hensyn som Varslingsdirektivet. Utredningen synes ikke å vurdere betydningen av å ha to parallelle systemer for å reagere på brudd på anskaffelsesreglene. Varslingsdirektivets betydning for området offentlige anskaffelser er etter vår vurdering i liten grad utredet, sett hen til de ordninger som foreligger for å håndtere overtredelser.

4. Taushetsplikten for varslerens identitet

Utkastet til EØS-varslerlov § 7 stiller som vilkår for varslervern at varsleren på varslingstidspunktet hadde rimelig grunn til å tro at opplysningene var korrekte. Dersom varsleren ikke hadde rimelig grunn til å tro at opplysningene var korrekte, bør heller ikke en slik varsler identitet være omfattet av taushetsplikten.

Dette bør gå frem av utkastet til EØS-varslerloven § 16.

5. Konkret innspill til forslagets ordlyd

KS antar at forslaget til EØS-varslerloven § 2 først ledd bokstav b nr. ii, iii og iv må være ett punkt (under ii), for å korrespondere med direktivets virkeområde. Den aktuelle delen av bestemmelsen vil da lyde slik:

«b. bestemmelser i lov eller forskrift som gjennomfører forpliktelser etter EØS-avtalen som nevnt i forskrift gitt i medhold av denne bestemmelsens tredje ledd på følgende områder
i. offentlige anskaffelser,
ii. finansielle tjenesteytelser, produkter og markeder, forebygging av hvitvasking og terrorfinansiering,
iii. produktsikkerhet og produktkrav»