Høringssvar om Barnesakkyndig kommisjon

Barne- og familiedepartementet sendte 28.4.2022 på høring forslag til ny forskrift om Barnesakkyndig kommisjon. Høringsfristen var 25. mai, men vi har fått utsatt frist til 1. juni med å inngi kommentarer til forslaget.

Endringene som foreslås er såpass omfattende, at departementet foreslår en ny forskrift om Barnesakkyndig kommisjon til erstatning for den gjeldende forskriften av 24. september 2009 nr. 1210. I gjeldende forskrift og i forslaget til ny forskrift er det gitt regler om kommisjonens oppgaver, organisasjon og saksbehandling.

Nedenfor følger KS sine vurderinger av enkelte av de konkrete endringsforslagene, som gjelder barnevernssakene.

Saksbehandlingsrutinene

Barne- og likestillingsdepartementet utga i 2009 retningslinjer om kommisjonens arbeidsoppgaver og saksbehandlingsregler, omtalt som «saksbehandlingsrutinene». KS deler departementets vurdering av at det er behov for en regulering som er mer forpliktende enn retningslinjer, og støtter derfor at deler av retningslinjene inntas i forskriften.

Til forslaget i ny forskrift § 3: Kommisjonens oppgave

Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere sakkyndige rapporter innhentet av barneverntjenesten, den private part, fylkesnemnd eller domstol. Kommisjonens oppgave er å vurdere om den sakkyndiges faglige vurderinger og konklusjoner samsvarer med de presenterte premisser og faktum, og om den sakkyndige har besvart mandatet. Det fremkommer ikke eksplisitt av ordlyden i forslaget til ny § 3 hvorvidt kommisjonen også vurderer kvaliteten på rapporten.

For aktørene i barnevernssakene har det betydning at også at kvaliteten på rapportene er vurdert. Det vises i den forbindelsen til ordlyden i ny barnevernlov § 12-8 (ikke i kraft enda) der det heter at Barnesakkyndig kommisjon skal «kvalitetsvurdere de sakkyndiges rapporter i barnevernssaker».

En harmonisering med ordlyden i ny barnevernlov § 12- 8, vil bidra til å fjerne tvil om kommisjonen har foretatt en kvalitetsvurdering.

Domfellelsene av Norge i EMD har understreket kravene til avgjørelsesgrunnlaget i barnevernssakene. Dette gjelder både omfanget og kvaliteten på avgjørelsesgrunnlaget, herunder på de sakkyndighetsvurderinger som ligger til grunn for tvangsvedtak som griper inn i retten til respekt for familieliv, EMK art 8. En kvalitetsvurdering av de sakkyndiges rapporter vil kunne bidra til raskere prosesser.

Til forslaget i ny forskrift § 4: Kommisjonens saksbehandling

Forslaget om å gå fra å anmode til å anbefale å avgi en tilleggsrapport kan senke terskelen for innhenting av tilleggsrapporter og medføre økt antall tilleggsrapporter i barnevernssakene som behandles i fylkesnemndene og domstolene.

Dersom kommisjonen gir anbefaling til den sakkyndige om å gi en tilleggsrapport, antas anbefalingen å ville bli fulgt i de fleste tilfeller. Dette grunnes i kravene til beslutningsgrunnlaget i barnevernssakene. En anbefaling om tilleggsrapport som ikke er fulgt, antas å svekke bevisverdien av den foreliggende rapporten. Sakens parter (og domstolen) har behov for visshet om at avgjørelsesgrunnlaget i saken er tilfredsstillende slik at forhandlingsmøte / hovedforhandling kan gjennomføres og det kan treffes vedtak / dom i saken.

Vi antar derfor at anbefalinger om tilleggsrapport vil bli fulgt opp i praksis. En økning i antall tilleggsrapporter kan gi som uheldig effekt lengre prosesser. Barnevernssakene berammes til behandling i domstolen (og i noen grad også i fylkesnemndene) i lang tid før Barnesakkyndig kommisjon sin uttalelse foreligger. Praksis både i domstolene og i fylkesnemndene er at den sakkyndige gis en frist for å avgi sin sakkyndige vurdering som i tid ligger nært opp til partenes bevistilbudsfrist og berammet hovedforhandling. I praksis er ofte kommisjonens vurdering det siste dokumentet i saken for fylkesnemnda / domstolen. Det vil derfor kunne bli en utfordring å innhente tilleggsvurdering uten at fristene for avsluttet saksforberedelse i tvisteloven § 9-10 berøres, likeså fristen i tvisteloven § 9-16 for endring av kravet / påstandsgrunnlag. I praksis kan dette øke risikoen for utsettelse / omberamming av saker.